Romantikken

Romantikken, eller den romantiske musikken, er del av den romantiske periode i europeisk historie som startet mot slutten av 1700-tallet og varte i noen tiår. Innenfor musikken kom imidlertid flere romantiske bølger senere på 1800-tallet, hvorav den siste varte helt frem til første verdenskrig. Den har satt sterke spor og har fortsatt stor innflytelse på mange av dagens musikere og komponister.

Romantikken var særlig en type kunstnerisk uttrykk som vokste frem i England og Tyskland, og i stor grad som en motvekt til 1700-tallet dyrkelse av fornuften og det vitenskapelige verdenssyn. Mange kunstnere og intellektuelle syntes etter hvert at dette fornuftsfokuset gikk for langt, og søkte igjen å bruke kunsten til å uttrykke følelser, lengsel, og kjærlighet. Innenfor musikken var det særlig i de tyskspråklige områdene at denne formen for musikk fikk sine fineste eksemplarer.

Musikken i romantikken ble mer uttrykksfull og følelsesladet, og tok opp i seg en hel rekke tema fra de litterære til de historiske og filosofiske. Beethoven, en av de virkelige gigantene fra den klassiske periode, er en viktig overgangsfigur fordi han i sine senere arbeider også ble dratt mot romantikken. Andre viktige komponister fra denne tidlige romantiske perioden inkluderer Schumann, Mendelssohn, og Chopin, for ikke å forglemme Bellini og Berlioz. Det var altså et vidt internasjonalt spekter, selv om de tyske komponistene var i førersetet.

I løpet av 1800-tallet ble symfoniorkestrene drastisk utvidet, og mange flere instrumenter ble benyttet og brukt til nye formål. Konsertene forandret også karakter i forhold til publikum, de ble ikke lenger bare avholdt for forsamlinger av adelige og høyere geistlighet, men ble betalte begivenheter der de høyere sjikt av det urbane borgerskapet møtte opp for å løse billett. Den klassiske musikken i sin romantiske form nådde derfor frem til et langt bredere publikum enn tidligere.

Noen av de mest berømte komponistene fra midten til slutten av 1800-tallet var Johann Brahms, Franz Liszt, og operalegendene Giuseppe Verdi og Richard Wagner. De etterfulgtes av en ny og spennende generasjon som inkluderte blant andre Dvorak, Mahler, Strauss, og finske Sibelius. Edvard Grieg var også en del av dette, og som for eksempel Sibelius, Dvorak og Bartok del av en nasjonal retning i det romantiske kunstuttrykk. Det innebar at man trakk på tradisjonell folkelig musikk for å skape en ny syntese av det rent klassiske og det romantisk folkelige.

Det er selvfølgelig et ganske stort sprang i musikalsk uttrykk mellom Beethoven og Grieg, så hva er det egentlig som gir betegnelsen romantikken sitt innhold? Vanskelig som det kan være å karakterisere en slik lang og mangfoldig æra, er det noen kjennetegn som de fleste synes å enes om.

For det første handler romantisk musikk mye om menneskets forhold til naturen. Naturen er ikke lenger bare en mekanisme slik den hadde vært i det newtonske verdensbildet, det har mystiske og magiske egenskaper. I det hele tatt har musikken ofte preg av en tilknytning til det overnaturlige og hinsidige, ofte med religiøse motiver og en lengsel for det uendelige og udødelige. Man aner også en forkjærlighet for den gamle verden, middelalderen, fremfor det moderne mas og jag.

ADD YOUR COMMENT