Hva er egentlig klassisk musikk?

De fleste mener nok at de har et begrep om hva klassisk musikk er, men noen ganger vil man støte på overraskende uttalelser som gjør at man likevel blir i tvil. For eksempel får man noen gang høre at Bach og Vivaldi ikke er klassisk musikk, som for de fleste fremstår som veldig overraskende. Denne overraskelsen skyldes at klassisk musikk er en betegnelse som brukes i to ulike betydninger.

Den første, og snevreste, definisjonen av klassisk musikk er musikk som ble komponert i den klassiske periode, som for eksempel musikk skrevet av Mozart, Beethoven, eller Haydn. Det er denne fortolkningen som gjør det mulig å utelate genier som Bach og Vivaldi, fordi de levde tidligere. Ja, faktisk regnes Bachs død ofte som overgangen mellom den barokke og den klassiske perioden. Den klassiske perioden identifiseres gjerne som tiden mellom 1750 og 1820.

I tillegg til denne veldig historisk spesifikke betydningen finnes imidlertid også klassisk musikk i videre forstand. Det er nok denne betydningen som folk flest har et forhold til, og som brukes oftest i dagligtalen. Med klassisk musikk i denne forstand menes et kunstnerisk uttrykk som trekker på de europeiske og vestlige tradisjonene for å komponere og spille musikk. Herunder inkluderes både den liturgiske eller religiøse og den sekulære (ikke-religiøse) musikken med.

Dersom man utvider begrepet klassisk musikk på denne måten, så snakker man egentlig om en tradisjon som går helt tilbake til middelalderen, eller rundt tusen år. Mye av det som kjennetegner denne musikken ble til i den klassiske perioden og tiden før og etter, man kan gjerne si fra litt før 1600 og frem til første verdenskrigs utbrudd i 1914.

Årstallet 1600 trekkes frem her fordi det gjerne regnes som overgangen mellom renessansen og barokken. I motsetning til i den visuelle kunsten, der renessansen nok har høyere status enn barokken i dag, er musikk fra barokken fortsatt ytterst høyt aktet. Barokkens musikk er også mer gjenkjennelig for det moderne øret.

Etter barokken, fra rundt 1750, kommer altså den egentlig klassiske periode. Inn på 1800-tallet erstattes etter hvert klassisismens sobre toner med romantikkens vilterhet, hvilket spiller sterkt inn på utviklingen på 1800-tallet. Den romantiske perioden gjorde særlig inntrykk i Norge, som var inne i en nasjonsbyggende fase på 1800-tallet. Fra slutten av 1800-tallet ble det gjort flere radikale grep innen musikken, gjerne omtalt med samlebetegnelser som modernisme og impresjonisme. En reaksjon mot dette kom med nyklassisismen i mellomkrigstiden, før en ny og mer eksperimentell og søkende vending kom i andre halvdel av det tjuende århundre.

Bruken av noteark er kanskje det som i aller størst grad skiller den klassiske, vestlige musikken fra andre former for musikk som finnes i resten av verden. Dette gir verkene til en komponist en fasthet og stabilitet over tid, men samtidig mindre rom for å improvisere mens man spiller. Den klassiske vestlige musikken er også mer kompleks på mange måter, blant annet fordi den ikke anvender seg av sangens enkle form. Man kan ha mange komplekse uttrykk som for eksempel symfonier, sonater, eller den mer moderne operaen.

ADD YOUR COMMENT