Den klassiske periode

Selve gullalderen for den klassiske musikken var den såkalte klassiske periode, som ofte defineres som tidsepoken fra 1750 til 1820. Noen foretrekker å snakke om en tidlig klassisk periode allerede i 1730- og 1740-årene.

Den klassiske perioden faller mellom barokken og romantikken. Mens barokken var overveldende og gjerne brakte tankene til død og det hinsidige, er musikken fra den klassiske periode lettere, klarere, og litt mer optimistisk i stil. Denne typen musikk er også preget av at den er mindre kompleks enn det man så i barokken, særlig i de ekstremt kompliserte stykkene til en komponist som Bach.

Musikk fra den klassisk periode er som regel homofonisk, med en klar melodilinje spilt i en bestemt dur eller moll. Likevel fantes det selvfølgelig fremdeles kontrapunkt. Stilen kan beskrives som elegant, noen ganger brukes begrepet galant. Variasjon og kontrast var viktig, sammenlignet med den overlessingen og gjentakelsen som gjerne karakteriserer barokkens ornamentale form og uttrykk.

Det var også i denne perioden at pianoet fikk sitt store gjennombrudd, og erstattet cembaloen som det viktigste tangentinstrumentet. Siden pianoet bruker hammere heller enn cembaloens myke fjær, blir spillingen gjerne både høyere og mer uttrykksfull på piano. Man kan også variere hvor høyt man spiller når man slår på tangentene på et piano. Virtuoser som Mozart og Beethoven utnyttet dette på forbilledlig måte.

Instrumentale komposisjoner var i høysetet under den klassiske periode. Typiske grupperinger av musikere var trio, kvartett, og symfoniorkester. Soloforestillinger ble gjerne akkompagnert av et orkester, og de instrumentene som ble mest brukt var piano, fiolin, og fløyte. Opera og sang var også viktig, spesielt sanger til pianomusikk. Schubert skapte mange vakre eksempler på dette siste.

Ved siden av Wolfgang Amadeus Mozart, Ludwig van Beethoven, og Franz Schubert var den mest kjente komponisten i denne perioden Joseph Haydn. Som navnene antyder, var dette en periode da den tyskspråklige verden var klart ledende innenfor klassisk musikk. Etterkommere av Johann Sebastian Bach, og andre familiemedlemmer av Mozart, var også viktige. Fra Italia kom også mange store komponister, blant andre Clementi, Saliere, og Boccherini. Ofte brukes begrepet Wiener-klassisismen, fordi så mange av disse fantastiske kunstnere virket der: Mozart. Beethoven, og Haydn, men også mange andre som Gluck og Salieri.

Den sentrale figuren i overgangen til den romantiske perioden som fulgte var Beethoven, som var noe yngre enn Mozart og Haydn. Både Beethoven og hans samtidige Johann Nepomuk Hummel konsentrerte seg innledningsvis om pianomusikk. Beethoven ble imidlertid etter hvert særlig kjent for sine kraftfulle, komplekse, og transcendentale symfonier.

Musikken i den klassiske perioden reflekterer også en ny vending i vestlig kunst og kultur i perioden. Denne stilen blir gjerne kalt for nyklassisismen fordi den dyrket de klassiske idealene fra antikkens Hellas og Romerriket. Dette var et tegn på at det eneveldige monarkiet som styreform var på hell, og at nye demokratiske og republikanske ideer var i ferd med å slå i gjennom. Mest kraftfullt kom dette selvfølgelig til uttrykk i de store revolusjonene i Amerika og Frankrike. Men også musikken bidro til å rive ned barrièrer og utfordre vedtatte sannheter.

ADD YOUR COMMENT