Den klassiske musikken i Norge

Den klassiske musikken har en lang og ærverdig historie i Norge, selv om den ikke er så lang som i en del andre europeiske land. Av de mer bemerkelsesverdige komponistene var den første norskfødte Johan H. Freithoff. Som så mange norske kunstnere og intellektuelle på 1700-tallet levde han store deler livet i København, det han var fiolinist i kongens tjeneste. Han komponerte triosonater og andre stykker i rokokkoens enkle og lette stil.

Samtidig som norske komponister gjorde seg bemerket i den danske del av kongeriket, kom også utlendinger til Norge. Viktig her var blant andre Johan D. Berlin, som var stadsmusikant i Trondheim og skrev en rekke symfonier. Han forfattet også en viktig bok, Musikalske Elementer, som ble viden kjent i både Danmark og Norge.

I tillegg til de mange musikantene knyttet til det kongelige hoff eller andre adelige og offentlige institusjoner, fantes det på 1700-tallet også amatørkomponister som jobbet innenfor rammen av såkalte musikkselskaper som favnet om det soignerte borgerskap. Her kan særlig nevnes Johan H. Berlin i Trondheim. Dessverre har mange av hans verker gått tapt i årenes løp.

En annen betydelig trondhjemmer var Ole Andreas Lindeman, som utmerket seg som den første store norske aktøren innenfor klassisk musikk tidlig på 1800-tallet. Han skrev blant annet en koralbok, den første i Norge. Hans samtidige, Hans H. Falbe, skrev også symfonier. Mer kjent er kanskje Waldemar Thrane, som var den første til å veve sammen norsk folkemusikk og den klassiske kunstmusikken.

På denne tiden gjorde også Ole Bull seg bemerket. Han var i sin tid en av verdens fremste fiolinister, og kjent for at han lot seg inspirere av nasjonalromantikken før han dro til USA for å realisere sin utopiske politiske visjon. Som mange vil vite, gikk ikke det særlig bra, men Bull var likevel viktig for Norges internasjonale rennomé innenfor kunstmusikken. En annen spesiell og uvanlig faktor i Bulls historie er hans tette forhold til Myllarguten, en fantastisk hardinfelespiller som egentlig het Torgeir Augundsson.

Fra midten av 1800-tallet fikk Norge flere musikalske fremganger å vise til, først gjennom Halfdan Kjerulf. Kjerulf var særlig inspirert av tyske, romantiske forbilder, men tok også utgangspunkt i den norske folkemusikkarven og de nasjonalt orienterte tekstene til Bjørnstjerne Bjørnson. En annen komponist som er kjent for sitt samarbeid med Bjørnson er selvfølgelig Rikard Nordraak, komponist av Ja, vi elsker.

Det var imidlertid med Edvard Grieg at den norske musikken fikk sitt virkelige internasjonale gjennombrudd. Ja, nå var det med ett snakk om at mange der ute lot seg forføre og inspirere av den norske komponisten og han blanding av fargesprakende harmonier og nasjonale toner. Grieg skrev mye for klaver, men skrev også større verk for orkester. Romansene og klaverstykkene er likevel det han først og fremst huskes for, samt selvfølgelig musikken til Ibsens Peer Gynt. Grieg var for øvrig også selv en stor pianist.

En litt annen type var Johan Svendsen, som var en stor symfoniker i en mer gjenkjennelig europeisk tradisjon. Han var også en god dirigent, som virket hovedsakelig i København.

ADD YOUR COMMENT