Barokken

Barokken er et begrep som benyttet til å beskrive en bestemt perioden i europeisk kunst, kultur, og historie. Når det gjelder barokkens musikk, avgrenses perioden gjerne kronologisk fra 1600 til 1750. Denne perioden kommer med en slik definisjon etter renessansen og før den egentlig klassiske periode.

Barokkens musikk utgjør den dag i dag en stor og viktig del av det som gjerne kalles den vestlige kanon, den klassiske musikken som man fortsatt ikke kommer utenfor hvis man virkelig skal kjenne faget og tradisjonen. Det er kanskje særlig tre komponister folk flest forbinder med barokken, og det er Johann Sebastian Bach, Georg Friedrich Händel, og Vivaldi. Denne æraen var imidlertid også tiden for mange andre store kunstnere, fra Scarlatti og Monteverdi til Purcell, Telemann, og Rameau.

Hele konseptet med å spille et musikkstykke i en bestemt dur stammer fra barokken. Dette kalles på fagspråket gjerne tonalitet, og var et viktig gjennombrudd som kom til å definere vestlig musikk i flere hundre år fremover. Likevel var dette fortsatt en tid preget av forventninger om improvisasjon, ikke bare faste stykker. Det ga seg blant annet uttrykk i luttspillere som blandet sin lyd med basslinjen. Dans var en viktig del av barokkens musikk – men paradoksalt nok var “dansene” ofte bare ment å spilles, ikke å danse til. Også dette er et viktig skille i forhold til tidligere former. Den dag i dag ser man at europeere for eksempel er mindre interessert i dans både som kunstuttrykk og som aktivitet enn det blant andre afrikanere er.

Barokkens kunst og musikk var preget av det ornamentale. Det skulle være vakkert, storslått, og ikke minst detaljert. Barokken ga således også opphav til uttrykk der sang og musikk ble blandet, som kantaten og den tidlige opera. Händel er selvfølgelig et velkjent eksempel på dette gjennom sitt oratorium. Generelt var musikken fyldig, den var kompleks, og den inkorporerte flere ulike melodilinjer på en og samme gang, som blant annet i Bachs fuger.

Selve ordet barokk kommer fra et portugisisk ord, barroco, som egentlig betyr en misformet perle. Som man kanskje forstår, betyr det at selve uttrykket i utgangspunktet var ment som et skjellsord. Det ble først tatt i bruk mot slutten av perioden, og da gjerne som en måte å kritisere noen forløpere til den klassiske periode var en for overveldende vekt på ornamentering, storslagenhet, og overdådighet. Lenge var imidlertid ordet stort sett bare i bruk i forbindelse med visuell kunst, det er bare de siste hundre årene at barokk konsekvent har blitt benyttet om musikkens hovedretning mellom 1600 og 1750 i Europa. Ennå i dag mener en del eksperter at det å skvise inn så ulike komponister som Scarlatti og Bach under en samlebetegnelse blir litt for lettvint. Noe fullgodt alternativ finnes imidlertid ikke.

Barokken har også politiske overtoner, fordi den gjerne knyttes til eneveldet som styreform. De største komponistene hadde gjerne sitt virke som hoffmusikere for mektige fyrster, som brukte musikken deres til å vise frem sin status og storslagenhet. Da var det selvfølgelig også viktig at musikken var imponerende kraftfull og energisk.

ADD YOUR COMMENT