Atonal musikk utfordrer øret.

De aller fleste vil nok mene at en forutsetning for at lyd skal kunne kalles musikk er det eksisterer en grunntone som øret kan fange opp, følge og kjenne igjen. En melodi rett og slett som følger en toneart og som bygges opp etter et eget mønster. Så er da også tilfellet i det aller meste som komponeres og spilles. Det er jo rett og slett en ufravikelig betingelse for at musikk skal kunne bli kommersielt gangbart. Folk vil kjenne igjen melodien, kunne synge eller i alle fall nynne den og assosiere den med steder, lukter og opplevelser.

Musikk uten en underliggende grunntone og en gjenkjennelig melodi er vanskelig for de aller fleste mennesker å forholde seg til. Det skal ikke stikkes under en stol at veldig mange oppfatter det man gjerne kaller for atonal musikk som veldig utfordrende, ja nesten provoserende. Da den atonale musikken ble introdusert i Mellom-Europa på begynnelsen av forrige århundre ble den da også møtt med utbredt skepsis. Ikke bare blant allmennheten som kun oppfattet komposisjonene som ren støy, men også i kulturelle kretser der man fant mangelen på grunntone, konsekvens i toneart og melodi som striden mot musikkens idealer.

Noen veldig konsis definisjon på hva atonal musikk er, er det vanskelig å gi. Den enkleste måten å komme unna det dilemmaet på er å si at all musikk som ikke er tonal, er atonal. Som for eksempel tolvtonemusikken. Det har vært vanlig å sette likhetstegn mellom atonal musikk og tolvtonemusikk, men det er nok litt forenklet. Da er det riktigere å si at tolvtonemusikk er atonal musikk, men at atonal musikk også omfatter mye mer enn bare tolvtone. For tolvtonemusikken baserer seg på bruken av en strukturerende tonerekke. Det trenger ikke annen atonal musikk gjøre.

Arnhold Schoenberg

Den store eksponenten for tolvtonemusikken er den berømte østerriksk-fødte komponisten Arnold Schoenberg. Han startet sin karrière som komponist med å lage hva man vel vil kalle ganske tradisjonelle klassiske stykker sterkt påvirket av storheter som Wagner m.fl, men utviklet etter hvert en helt egen stil blant annet gjennom flittig bruk av dissonanser, krobatikk og modulasjoner. Etter hvert ble grunnlaget lagt for det som senere skulle bli kalt tolvtonemusikk. Navnet fikk musikken ettersom den til tross for en fri tonalitet helt og holdent følger en tonerekke som består av alle de tolv tonene som inngår i den såkalte kromatiske skala. Den nye stilen ble siden utviklet videre i det som er blitt kalt den andre wienerskolen der navn som Anton von Webern og Alban Berg er spesielt fremtredende. I motsetning da til den første wienerskole som man forbinder med Mozart, Haydn og Beethoven.

Det er ikke så mange nordmenn som har skaffet seg et navn innenfor den atonale musikken, men én har i alle fall satt dype spor etter seg og det er Fartein Valen. Misjonærsønnen som skaffet seg sin utdannelse i Berlin, men som virket og komponerte fra sitt hjem på Vestlandet. Hans musikk fikk stor både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Ikke alle var like begeistret, men i 1935 ble han hedret med komponistgasje av Stortinget.

ADD YOUR COMMENT